Samvær er her et forhold der hver av partene utvikler seg til å tilpasse seg den andre, både fysisk og mentalt. «Etter hvert som ryttere blir bedre kjent med hestene sine, så vil de harmonisere med dem – de lærer mentale så vel som fysiske måter å oppføre seg på overfor sin partner,» sier Anita Maurstad, PhD, professor og forsker ved universitetet i Tromsø. Hester vil også harmonisere seg med mennesker; sånn sett er samvær et godt analytisk konsept for å snakke om disse aspektene ved forholdet.

Dette er alt i samsvar med hva Maurstad kaller «naturkultur» - at natur og kultur, for noen individer (som mennesker og hester), ikke kan betraktes individuelt, men som et unikt, sammensveiset begrep. Ryttere og hestene som de rir på befinner seg i en tilstand av samvær innen naturkultur, sier Maurstad. 

Samværsteorien går utover det som nylig er beskrevet som «speilteorien», at hester er «refleksjoner» av rytterne, sier Maurstad. I samværet lærer rytterne å kjenne sine hester som personligheter gjennom vedvarende prosesser av dypt engasjement, sier hun. De ser hestene som ulike personligheter, både i den forstand at hester er ulike personligheter individuelt, og er ulike personligheter i forhold til mennesker. Ryttere ser ikke på hestene sine som passive refleksjoner av seg selv. 

Maurstad arbeidet sammen med de amerikanske forskerne Dona Davis, PhD, og Sarah Cowles begge ved University of South Dakota's Department of Anthropology and Sociology. De intervjuet 60 mannlige og kvinnelige ryttere i Nord-Amerika og i Norge for å bedre kunne forstå effekten av ridning og det forholdet rytterne har med hestene sine – hvorfor de rir, hvordan dette påvirker dem som personer og hvordan det påvirker familielivet deres. Svarene gjorde at forskerne ønsket å utforske konseptet samvær som «et vitalt element i å forstå dette forholdet,» sa hun.

 «Svarene fokuserte på aksjoner og interaksjoner med reelle konsekvenser for begge parter,» la hun til. 

Spesifikt, så fastslo hun at mennesker lærer å handle og kommunisere på en måte som fungerer med deres egen hest, og hestene lærer også hvordan de skal oppføre seg og kommunisere på en måte som fungerer med rytteren. Hver av partene lærer å tilpasse seg den andre i dette partnerskapet som ridning er. 

«Menneskene balanserer i forhold til hestens følelser, tilpasser seg signalene fra hestens kropp,» slo Maurstad og kollegene fast i sin undersøkelse. «Handling og respons mellom de to gjør ridning til et praktisk samspill der kroppene synkroniseres. Og synkronisering er et produkt av interaksjon i det at begge endres gjennom trening og nærvær.» Imidlertid, la hun til, denne formen for samhørighet kan bare bli utviklet over tid. 

Mens samhørighet mellom menneske og hest kan synes å være i konflikt med hestens «natur», sa Maurstad, er det egentlig veldig positivt for både menneske og hest og passer godt inn i deres «naturkultur». «Ryttere snakker mye om glede og nytelse,» sa hun. Og samværet med hesten er dokumentert å være godt både for kropp og sinn; det har både fysiske og terapeutiske kvaliteter. 

«Når det gjelder hesten, så har hestene i vår undersøkelse lært seg å leve med mennesker,» fortsatte hun. «I samsvar med sin naturkultur, så lever hesten sitt liv delvis sammen med mennesker, delvis med andre hester og lærer som individer hvordan de skal forholde seg for å oppnå god livskvalitet. Som vår undersøkelse viser, er hestene partnere i et par, og deres fysiske og mentale velvære er noe som rytteren bryr seg om. Jeg tror dette er godt for hesten, godt for denne naturkulturelle arten, og ikke i konflikt med deres natur.»

Undersøkelsen "Co-being and intra-action in horse–human relationships: a multispecies ethnography of be(com)ing human and be(com)ing horse," ble publisert i august i Social Anthropology. 

http://www.thehorse.com/articles/32915/study-some-horses-riders-have-co-being-relationship